Informasjonsinnhold

Tidligere denne uken var jeg på et møte om universitetspolitikk (og fikk en veldig god hotel-lunch), og kom til å reflektere over begrepet 'Informasjonsinnhold' (Information content). Jeg er klar over at dette ordet kanskje ikke er så vanlig, men jeg trenger et navn på ideen, så jeg valgte 'Informasjonsinnhold'.

Dette er sterkt knyttet til det matematiske begrepet informasjonsentropi (information entropy), men det er en annen historie.

Så hvorfor satte en dag med møter og politikk meg inn på dette sporet? Vel, når man leser politiske dokumenter, eller hører folk snakke, er det ofte det står hele avsnitt uten informasjon. Det er vanlig å skrive om ting som alle vet godt, slik som ...utdanning er viktig på et universitet... Litt mer komplisert ser man ofte setninger som bare innfører ny terminologi (nye ord), og hvor hele steningens forklaringspotensiale blir brukt opp i innføringen av nye ord.

Et tips her er å prøve å skrive hva vi mener ikke er sant. Hvis du ikke klarer det, så er det vi startet med en tautologi (en automatisk sannhet uten informasjonsinnhold). La oss ta for oss en strategi; de inneholder vanligvis: "Vi skal bli større, øke kvaliteten og effektivisere". Hvem er det som ikke vil dette? "Vi skal bruke ressurser nå på å bli mer effektive langsiktig" inneholder i det minste noe informasjon. I en strategi ender man lett opp med å prioritere alt opp, men da er det ikke lenger noe informasjon. Man bør kunne lese ut av en strategi hva som skal prioriteres ned. Det er der prioriteringsarbeidet ligger, alle kan være enige om at noe må prioriteres opp. (Ja, det hadde dog vært veldig ufin lesning å lese et strategidokument som bare sa hva man ikke skal fokusere på...)

Når definerte jeg for meg selv denne ideen første gang? La meg fortelle en kort historie fra da jeg var liten, jeg var nok et litt vanskelig barn å oppdra :) Jeg hadde hørt om hvordan oppladbare batterier ofte mistet sin kapasitet ettersom tiden gikk, og at det var viktig å lade dem helt opp og helt ut (i hvert fall de første gangene). Så jeg spurte min far om hvordan dette hang sammen. Han svarte med at batteriet hadde hukommelse, at det husket det forrige øverste og nedeste punktet det hadde blitt ladet til, og ikke fungerte så godt utenfor dette intervallet. Dette er en mental modell av batteriet som jeg ikke var helt begeistret for, selv om den fungerte for ham. Så hva følte jeg at var feil med den? Hukommelsesparallellen kan brukes til å gjenfortelle det vi allerede vet, men kan den brukes til å vite noe mer? Er det en forklaring?

Med ordet forklaring forstår jeg en beskrivelse av fenomenet som kan brukes til å forstå flere momenter enn man allerede gjør, og forutsi hva som vil skje i fremtiden (prediktiv kraft). Eksempel: En stamme merker seg at solen står opp hver morgen, og går ned hver kveld. De prøver å forklare hvorfor, og kommer frem til at det er en Supersjel som sitter på den ene siden av himmelen og blåser i solfløyten sin. Solen kan ikke motstå disse herlige toner, og bare må forfølge lyden. Når solen kommer for nærme Supersjelen så slutter han å spille (fordi det blir for varmt). Solen blir da så trist at han mister sitt lys, mens han drar hjem igjen til andre siden av himmelen for å komme seg til hektene. Neste dag skjer det samme om igjen.

Stammen kaller dette forklaringen på solens vandring, men vi kaller dette noe annet. Hva er feil med denne 'forklaringen'? Den er ikke noe bedre enn å si: Solen står opp hver morgen, går over himmelen og så slukner den. Resten av historien gir ikke noe som kan brukes til å trekke flere konklusjoner. Når man ser en måneformørkelse må man finne på en helt ny historie. Slike historier har sin verdi, men kun som kunst og huskeregler (og religion).

En forklaring kan være at jorden er en rund planet, som går rundt solen. Når det blir måneformørkelse ser vi at jorden blokkerer lyset fra solen, fordi jorden beveger seg rundt solen (og månen rundt jorden). Vi får ett nytt konsept med at himmellegemene er (ca runde) baller som beveger seg i (ellipser) sirkler rundt hverandre, som gir mer innsikt i fenomenet enn hva vi hadde fra våre observasjoner.

I samme sjanger er utsagnet fra Thales (gresk filosof): "Alt er vann." Hva skal dette bety? At alt kan drikkes? Nei, han mener det mer generelt, filosofisk "vann er det som er Alt". Det definerer en ny bruk av ordet 'vann'. Men hva er vitsen, hva hjelper det å vite at "alt er vann"? Ingenting.

Sterkt knyttet til dette ligger ideen 'naturlig klassifisering' (i motsetning til 'kunstig klassifisering'). Naturlig klassifisering sier noe målbart om verden, slik som bakterie mot virus. Her er det et tydelig skille, og dette skille er viktig med tanke på behandling, symptomer og smitte. Kunstig klassifisering er mer en huskeregel, det kan være vanskelig å si helt tydelig om noen har ADHD. Her har vi en glidende overgang, og en mer eller mindre tilfeldig valgt skillelinje mellom hva som skal til for å få diagnosen ADHD, og leger kan meget godt være uenige i vanskelige tilfeller. De som kommer over 'kneika' og får diagnosen kan være at burde ha samme behandling som de som akkurat ikke kommer over kneika.

Hvis noen har gode (eller bare bedre enn mine) eksempler på disse ideene må dere gjerne poste dem her!

Post scriptum: Da klarte jeg å poste et innlegg denne helgen også! (Jeg har som mål minst 1 innlegg annenhver helg.)

Bok: The Bridge Across Forever

I dag leste jeg en bok jeg fikk låne av en venninne, som lurer på hva jeg tolker den til. Jeg tenker best når jeg skriver, så værsågod en bokanmeldelse.

Ofte handler forståelse om ett begrep, å ta et skittent og vagt begrep og vaske det rent og presist. Dette er essensen av vitenskap. Men trenger en bok å ha én moral? Noen ganger har vi kun én eller noen få moraler, sannheter som forfatteren prøver å overbringe leseren. Men andre ganger er fokuset på hele den komplekse situasjonen. Det er ikke så farlig hva som står i boka, det som teller er hva leseren legger i det. Denne boka er kanskje en blanding av de to, én del historiefortelling og én del budskap.

Boka 'The Bridge Across Forever' er skrevet som en selvbiografi av en ganske ung mann som leter etter den store kjærligheten (soulmate – kan oversettes til sjelevenn, men jeg tenker på forskellige ting med disse to uttrykkene, så jeg velger å ikke oversette).

(Spoiler alert: Jeg vil spoile handlingen i boka)

Hovedpersonen(e) (Jeg-personen og hans kjære) har ved slutten av denne til tider filosofiske boken en verdensforståelse jeg har funnet svært få steder, og hadde det ikke vært for en stor dæsj paranormalitet ville jeg sagt meg veldig enig. Tingene vi omgir oss med er ikke så viktige, døden er ikke så viktig, kausalitet som peker fremover i tid er ikke strengt nødvendig, men mest av alt: Øyeblikkene varer evig.

Til tider kan uttrykksmåten være litt frustrerende, STORE bokstaver kan jeg tåle litt av, men understreking i en roman er helt teit. Til tider er setningsoppbyggingen hans langt fra mesterlig, men han skjuler da heller ikke handling mellom linjene, som enkelte av litteraturens 'mestere' gjør, så boken er relativt lettlest. Men ikkeno' av dette er spesielt relevant for en omtale av boken.

Nå har jeg utsatt det lenge nok, hva med bokens budskap om kjærlighet?

"It's the tale of the one adventure that matters most, I think, in any age."

Hovedplottet er at Richard leter etter sin Soulmate, eller som han også kaller henne The Perfect Woman. Han finner mange interessante/vakre/dristige/eventyrlystne/... damer, med hvert sitt sett av kvaliteter og byrder. Han flakker hvileløst omkring, og er bare med dem i noen få dager før han drar videre. Så får han en veldig god venn Leslie, som han har mange felles interesser med. De lærer hverandre nye ting og stortrives i hverandres selvskap. Så forelsker de seg i hverandre, og har syv fantastiske uker sammen helt til Richard drar sin vei. (Han kommer tilbake til henne senere, og bestemmer seg til slutt for å bli.)

Boken handler også en del om samfunnets forbilder (inkluderer kjendiser).

"Why should it be that the most advanced of people, whose teachings, twisted into religions, last for centuries, why should it be that they have always been alone?

Why never do we see radiant wives or husbands or miraculous equals with whom they share their adventures and their love? They're surrounded by their disciples and their curious, these few we so admire, they're pressed by those who come to them for healing and light. But how often do we find their soulmates, glorious and powerful beloveds right close by? Sometimes? Once in a while?

I swallowed, throat suddenly dry.

Never.

The most advanced people, I thought, they're the most alone!

[...]

but these people are supposed to show us the way. Have they said forget about soulmates because soulmates don't exist?"

Her ser vi også hvordan Richard sloss mot tvilen hele tiden. Selv etter han har vært sammen med Leslie drar han sin veg flere ganger.

Boken handler om giftemål, det å binde seg til én person. Både Richard og Leslie er skilt, men de ønsker motsatte ting av et forhold. Richard ønsker å ha et åpent forhold, hvor han når som helst kan dra sin veg. Leslie på sin side ønsker 'total commitment', vil egentlig at han ikke skal dra lenger enn til butikken (dette stammer fra en barndom hvor hun flyttet fra forsterhjem til forsterhjem). Konflikten som oppstår mellom de to, hvor den ene parten må føye seg for at de skal klare å være sammen gir et interessant perspektiv på 'pygmalion effekten'.

Jeg anser meg selv som relativt 'open-minded', og hadde gjerne blitt med Martha på tur for å snakke med englene (selv om jeg ikke tror på det, så lar jeg tvilen komme tiltalte til gode hvis de ønsker å overbevise meg om noe sprøtt). Likevel så ligger store deler av bokens ideer som 'out of body experience', og kommunikasjon fremover og bakover i tiden, sammen med Marthas engler i boksen markert med SVÆRT USANNSYNLIG.

Det er endog et godt poeng knyttet til dette. La oss anta at du kunne gå tilbake 10 år i tid for å snakke med den du var da. Hva slags hardt vunnede sannheter ville du fortalt? (Jeg tenker nå filosofiske sannheter og livsvisdom, ikke lottotall.) Ville han/hun hørt på deg? I følge boken er svaret på det for det meste 'nei'. Livsvisdom er ikke noe man kan få skrevet ned på en lapp, men det er harde tider man har overlevd, fjell man har besteget, bunnløse hull man har klatret opp av, ensomhet man har beseiret, relasjoner og kunnskaper man har bygd opp.

Så hva er bokens budskap? Jeg tror budskapet er at soulmates finnes der ute, men at de fleste gifter seg med noen de liker og ikke blir helt fornøyde på lang sikt. Men man må lete lenge og ikke gi opp håpet for å finne sin soulmate. At den fysiske tiltrekkelsen ikke er like viktig som det at man gror sammen, forandrer seg sammen, for alle vil gå lei hvis det ikke er noen forandring. Og at så lenge de holder sammen kan de komme seg gjennom all verdens motgang (de har en hel del motgang etter at de bestemmer seg for å være 'exclusive'). Budskapet fra hovedpersonen er vel også at det er viktig å være villig til å forandre seg når man først møter sin soulmate, så man ikke går glipp av den uendelig store sjangsen. La oss avslutte med et sitat om hvordan man kan finne sin soulmate:

"[...] we were best friends.[...]

Look for a love-affair that gets better with time, admiration brightening, trust that grows [...]"

Bok: The Bridge Across Forever

Forfatter: Richard Bach

Sjanger: Lovestory

Sider: 380

Totalt: 12 timer

Lesehastighet: Ca 2 minutter per side

Drivstoff: 1 baguette med skinke, 1 blodig biff med tomater, 20 biter aftereight

Hva skal jeg bli?

Alle må før eller stille seg spørsmålet, 'hva har jeg lyst til å gjøre når jeg er ferdigutdannet?' Nå går det ann å bytte i løpet av livet, ta en bomtur med noe annet, eller ta et par år fri, men det svarer ikke på spørsmålet. Vil man ha en 9-16 jobb med enkle oppgaver for å ha overskudd og energi til det man vil bruke sin fritid på? Eller vil man ha en 8-18 jobb hvor man bruker hele sin makt, og så ikke har så mye igjen til sine fritidsaktiviteter? Hva kommer man til å angre på når man blir gammel, at man ikke arbeidet mer, eller at man ikke hadde mer tid med familien?

Selv skulle jeg egentlig bli musiker – saksofonist. Men en avveining mellom hva jeg hadde lyst til da, hva jeg var god på, og hva det var behov for i arbeidsmarkedet, ble det matematikkstudier. Nå prøver jeg å finne ut hva jeg skal bli.

Heldigvis kan Ghandi hjelpe oss litt med dette problemet. 'Hva er meningen med livet?' -Jo, å være lykkelig og nytting ('Happy and useful'). Hva vil man oppnå? Er det viktigst med egen nysgjerrighet, fleksibilitet, penger, status, nytte for mennesker man kan se, nytte for idealer, nytte for miljøet, kunsten...?

For å finne sine egne ambisjoner, og for å følge dem, kan jeg anbefale The Seven Habits.

For å få økt selvinnsikt foreslår jeg å ta personlighetstester og lese om dem, min favoritt er Myers Briggs Type Indicator (MBTI) (viderearbeid av teoriene til min yndlingspsykolog Carl Jung).

Og for de som er interessert i krysningen mellom matematikk/informatikk/medisin en video om matematikk i medisin.

Velkommen Inn

Besøk nummer 1

Du ringer på. Døren er elegant mørk blå. Den åpnes og innenfor står en herremann med strak rygg og et fast håndtrykk, kledd i strøken silkedress, med den øverste skjorteknappen åpen så han ser akkurat passe uformell ut. I entreen står skoene lina som militære kadetter, og mens han tar i mot ditt ytterplagg kan du ikke unngå å bli litt nervøs over hvor du skal sette skoene.

En kort gang, med en dør tydelig markert 'bad', leder deg inn i stuen, eller leveværelset. Du trekker frem vinen du hadde med til verten, en god 05'årgang fra Burgund. Han tar høflig i mot, men blikket flakker et øyeblikk. Du er den siste tilbords, og unngår såvidt å sette deg da du merker at alle andre står bak sin stol. Ventende studerer du de blankpolerte stolene i massiv mahogney og det enorme glassbordet dekket av en skinnende hvit duk og sølvservise.

Besøk nummer 2

Du ringer på. 'Kom inn, det er åpent' hører du noen rope. Døren sitter litt fast, da hengslene er litt rustne, og en sko faller ut når du endelig får åpnet den. Så kommer han til syne, med forklet på seg og litt mel på kinnet. Øynene lyser opp av glede når han ser deg, og han småløper bort og omfavner deg. 'Hvordan har du det? - spør han. 'Bra' svarer du litt automatisk, men i motsetning til mange andre som stiller dette spørsmålet stopper han opp for å høre på hva du har å si.

Han drar deg videre inn i huset, til stue/kjøkkenet. Et bord står dekket midt i rommet, med to enorme sofaer rundt. 'Sett deg, de andre har ikke kommet enda, vil du ha noe?' Du husker vinen du hadde med og tar den frem, hvorpå han blir veldig begeistret 'Minner meg om den gangen i Burgund,' starter han mens du synker ned i en sofa. 'Den gangen vi ikke klarte å smake forskjell på rød og hvit.' Mens minnene flommer tilbake kommer en sort katt og legger seg i fanget ditt.

De sier at et bilde sier mer enn tusen ord, men så kan jeg ikke tegne da. Moralen får dere finne selv.

Ja, men

Når vi snakker og tenker bruker vi ord, så meningen og det underforståtte budskapet i vanlige ord er essensielle for hvordan vi er, men hva så?

Da jeg var mindre var jeg med på teater, og vi hadde en improvisasjonsøvelse. Den gikk ut på at vi fikk en enkel rolle hver og så skulle improvisere en dialog og handling. Det ble en tydelig tautrekking i to retninger;

• Hvordan går det med deg etter at huset ditt brant ned?
• Det var litt vanskelig, men så vant jeg en million i lotto.
• Det var da bra, men hvorfor gav du bort alle pengene?
• Jo jeg syntes synd på de fattige, men nå har jeg fått tilbake litt av pengene så jeg slapp å bli fattig selv.
• Jeg hørte din søster nevne det, men hvorfor brukte du alle pengene på ny bil?

Hva gjør ordet men med disse setningene? Mer eller mindre bevisst så ødelegger ordet integriteten til det som ble sagt før. En fantastisk hersketeknikk (spesielt i møter) er å si 'Jeg ser ditt synspunkt, men ...'. Denne fungerer bra fordi du kan si at den andres synspunkt er feil, uten å begrunne hvorfor og på en sosialt akseptert måte. Du kan også stjele/ødelegge noens gode idé: "Det var en god idé, men den kommer ikke til å fungere fordi...".

Ordet 'men' er altså et ord man må være litt forsiktig med å bruke, men det finnes tilfeller der det er nyttig.

Ordet 'men' er altså et ord man må være forsiktig med å bruke. Det finnes likevel tilfeller der det er nyttig.

Disse to setningene har samme budskap, og litt forskjellig fremtoning. Improvisasjonsøvelsen vår ble gjentatt med én justering: Instruktøren la ned forbud mot ordet 'men'. Resultatet ble slående mye bedre, det ble hendelser med en naturlig flyt, og bedre atmosfære i dialogen.

Godt nytt år alle sammen!

Sannhet(er) - Hva er?

"Reality is that which, when you stop believing in it, doesn't go away. " - Philip K. Dick

(Fantastisk quote, men ikke alle er heldige med etternavnet sitt. "You're a dick" - "You too")

Hvor starter man når man skal snakke om sannhet? Jeg kunne dratt frem en av tusen filosofiske diskusjoner som degenerer i spørsmålet om 'kan vi egentlig vite noe?' eller 'hva er sannhet?'. Vi kunne diskutert spørsmålet 'har vi fri vilje?' Eller 'finnes Gud egentlig?' Vi skal prøve å løse opp i disse problemene (WTF? Har han tenkt å prøve på det?). Vi skal forbedre tilnærmingen vår til spørsmålene ved å se på begrepet sannhet.

La meg først nevne en vanlig definisjon på sannhet fra filosofi. Utsagnet 'Katten sitter på matten' er sant hvis der finnes en ekstern katt som sitter på en ekstern matte, helt uavhengig av våre observasjoner. Men denne eksterne virkeligheten er ikke noe vi kan interagere med, vi ser kun fotoner, ikke det som faktisk er. Så denne filosofien kan jeg ikkebruke.

I stedet for å skjære all sannhet under en kam vil jeg introdusere funksjonell sannhet, sannhet med prediktiv kraft. Dette er sannhet du kan bruke til å forutsi hva som skjer, og hvordan. Hvis du, for eksempel, hopper, så vil du falle ned på jorden igjen. Du kan filosofere mye om hvorvidt tyngdekraft egentlig eksisterer i en ytre virkelig verden, men ingen forventer å hoppe og ikke å treffe bakken igjen. Så tyngdekraft finnes i den egenskap at den gir prediktiv kraft til å forutsi hva som skjer når du hopper.

La oss ta et eksempel til på ting som er sant som funksjonell sannhet. Siden jeg er litt fysiker tar jeg gjerne Newton, Einstein, og 'Theory Of Everything' (links) som eksempler. Newton's lover lærer man fortsatt på skolen, men vi vet at de er feil! (Hastigheter større enn lyshastigheten finnes ikke i vår virkelighet.) Men hvorfor lærer vi noe som er usant? Og vi ser i tillegg på det som viktig kunnskap. For å ha en god filosofi trenger vi en hvor Newton's lover er sanne. Newtons lover er en funksjonell sannhet, og beskriver de fleste vanlige fenomen med krefter og hastigheter. Men samtidig er Einsteins teori mer sann enn Newtons lover, da disse teoriene beskriver alt det samme, men enda mer i tillegg. Hvis fysikerne en dag finner 'The Theory Of Everything' er den enda mer sann.

Men er dette en tilfredsstillende definisjon på sannhet, når ting kan være mer eller mindre sant? Når det ikke nødvendig finnes noen absolutt sannhet, men bare bedre og bedre modeller og tilnærminger? Ja, det vi trenger er en måte å velge hva vi skal vite. Når jeg sier 'dette er sant' betyr det, 'dette er det sanneste jeg vet', 'dette er det som gir deg mest beskrivende og predikerende kraft', eller 'dette er jeg 99.99% sikker vil skje'.

Så hva med religion da? Vel enten har vi testbare prediksjoner, eller så har vi ikke det. Hvis religion gjør prediksjoner, er det bare og gå i gang med å teste dem og putte det inn i boksen med funksjonell sannhet. Hvis derimot religionen ikke påtar seg å ha prediksjoner, men fortsatt være sann, så må det være en annen type sannhet. Hvis for eksempel den katolske paven kunne predikere sin trygghet fordi han var beskyttet av Gud ville han kanskje ikke hatt en bil med skuddsikkert glass.

Men hva med alt som er viktig i verden da? Hvordan vet man hva som er viktig, hva som er rett og galt? Det er vanlig å dele opp i deskriptiv og normativ kunnskap. Her så forstår jeg med normativt hva som er rett og galt.

Funksjonell sannhet sier at det å slå noen i hodet med en hammer kan føre til at vedkommende blir skadet eller dør. Men den sier ingen ting om hvorvidt man bør slå noen i hodet med en hammer. Vi kan heller ikke ha en filosofisk teori om sannhet som ikke sier noe som helst om hva vi bør gjøre. Altså trenger vi en til form for sannhet. En normativ sannhet, en som forteller oss hva man vil oppnå.

En normativ sannhet er en som forteller hva vi vil oppnå, hvilke utfall som er best i et moralsk eller verdi-perspektiv. For å bruke en matematikk-parallell, den normative kunnskapen handler om hvilken funksjon som skal maksimeres, og den funksjonelle kunnskapen forteller deg hvordan du maksimerer funksjonen.

Sammen gir de to sannhetsbegrepene oss mulighet til å ta gode avgjørelser. Vi kan lage et simpelt eksempel: Man skal ikke skade eller drepe (normativ sannhet) + hvis man slår noen i hodet med en hammer er det sannsynlig å skade eller drepe (funksjonell sannhet) = Ikke slå Mats i hodet med hammeren (konklusjon).

Passer dette overens med hvordan vi forholder oss til verden til vanlig? La meg ta en parallell; tro vs. vitenskap. Er det vanlig å spørre: "Er det et liv etter døden?" "Eksisterer Gud" "Finnes helvete?" Eller er det mer vanlig å spørre: "Tror du på et liv etter døden?" "Tror du på Gud?" "Tror du på helvete?". Dette er et argument for at vi forholder oss til funksjonell sannhet og tro på forksjellige måter. Det er greit at folk er uenige om hvilken Gud som er den egentlige, eller om han eksisterer; men det er ikke greit å mene bestemt at månen er en gul ost.

Det er mye mer som kan sies om religion og normativ sannhet, men jeg tror dette får holde for i dag, og jeg vet ikke helt hvordan man burde forholde seg til disse; annet enn at hvis Gud (eller alle Gudene) trer ned fra himmelen (eller hvor de hører til) og sier meg: "Det er helt OK å torturere folk for moro skyld." Så svarer jeg: "Fuck you!" Hva nå enn dette måtte si om min tro :)

Hva er god filosofi?

Før vi går løs på sannhetsbegrepet må jeg også fortelle hva jeg synes er kriteriene for en god filosofi. Dette er en meningsytring, men jeg tror likevel mange vil være enige (vanligvis bortsett fra de som faktisk studerer filosofi).

Sannhet er på en gang veldig lett og veldig vanskelig. Det begrepet vi bruker, men ikke helt kan sette fingeren på fungerer ypperlig i det daglige. Men den filosofiske diskusjonen kan finne på å ta helt av; med katter(!) på matter og huleliknelser og hele pakka.

Hva er det som kjennetegner en god filosofi? For meg er det en som er konsistent, det vil si at det ikke følger noen selvmotsigelser fra den, og at den følger logikkens lover. Filosofi skal ikke være noe 'out there' som man bare forholder seg til i en filosofisk diskusjon, men noe man bruker som et rammeverk i dagliglivet. Det viktigste med filosofi (for meg) er følgende: Hvis min filosofi ikke er konsistent med hvordan jeg oppfører meg, så må jeg forandre enten min oppførsel eller min filosofi.

I tillegg: Hvis du finner en ny filosofi som forandrer på alt du mener, så er ikke det nødvendigvis en god ting. Filosofien vi tar opp burde ikke være veldig forskjellig fra den oppførselen vi har tillært oss (med mindre det er et veldig spesielt tilfelle). 

Deskriptiv og normativ -Dagens vanskelige ord

I dag hadde jeg lyst til å skrive om sannhet, for å svare på spørsmålene om religion, etikk, fri vilje, eksakte og mindre eksakte vitenskaper osv. Men jeg tror jeg trenger en dag til før jeg kan løse disse problemene. (Jeg håper dere skjønner at jeg er humoristisk, og ikke uendelig arrogant?)

Så la oss varme opp til i morgen med dagens vanskelige ord. Jeg skriver vanligvis, som min yndlingspsykolog (Carl Jung), 'med x forstår jeg at...', i denne talemåten er vi ops på at folk kan mene forskjellige ting med samme ord, og at vi bare har plukket et ord, som har en nær mening til ideen vi ønsker å formidle, og så puttet den merkelappen på ideen.

Deskriptiv: Beskriver den eksterne verden som den er, uten følelser eller meninger.

Eksempel: Sofaen er grønn, En bil kan kjøre i 100km/h, USA er en liten øy (jeg sa ikke at deskriptiv betyr riktig), hvis du stjeler kan du komme i fengsel (sier ingenting om du bør gjøre det eller ikke), hvis du sender et hyggelig postkort blir noen glade (sier fortsatt ikke om du bør gjøre det).

Normativ: Sier hva man bør gjøre eller oppnå uten å fortelle hvordan/hvorfor.

Eksempler: Det er galt å drepe (hva man bør gjøre), det er bra å glede andre (hva man bør oppnå), det er feil å gå over fotjengerfeltet uten å se seg for, det er bra å stjele (jeg sa heller ikke at normativ betyr riktig utsagn), man skal prøve å bli rik (sier ikke hvordan).

Deskriptiv og normativ er gjensidig utelukkende. Hvis du sier: 'Send et julekort til farfar, da blir han glad!' er det en deskriptiv bit: 'Hvis du sender julekort til farfar, så blir han glad', og en normativ bit: 'Du bør sende julekort til farfar', eller 'Du bør gjøre farfar glad'.

Jeg innser at jeg kanskje har litt flere ting jeg har lyst til å blogge enn hva jeg først trodde :) Så det kan ta noen uker før jeg er ferdig med det jeg vet i dag. Vi må jo borti min yndlingsfilosof, kommunikasjon, forskjellen mellom mennesker, assossierende mot deduktive fremgangsmåter, og litt mer pedagogikk...

Er dette en kopp? -Dagens idé

I dag tidlig, vel vitende om at jeg allerede var sen med å stå opp, begynte jeg å jobbe med masteroppgaven min (liggende i sengen med lukkede øyne). Tankene beveget seg fort over på enda vanskeligere tema; som livet og epistemologi (læren om sannhet/hva man kan vite). Plutselig traff en idé meg, og gav meg en parallell jeg nå vil fortelle.

På lørdag var det en som spurte meg 'Hva er egentlig tyngdekraft?'. Dette var et argument for å si, 'Hva vet vel vi? Ingen sikker kunnskap finnes.' Et veldig effektfullt og litt irriterende argument i enhver debatt. Selv om man svarer på det, eller tøyser det bort så ligger det fortsatt igjen i bevisstheten til de som er med på debatten om at svaret ikke var helt bra.

I militæret tok jeg exphil (filosofi) og vår lærer spurte oss, 'Hva er egentlig en kopp?' Vi vet alt som er verd å vite om en kopp, en kopp er et velforstått objekt, gjerne med hank og til å drikke av. Men hvis jeg viser deg en kopp med en halv hank, eller ingen hank? Du kan få lyst til å svare 'Dette er ikke en kopp', eller 'Dette er en kopp uten hank' (d.v.s. Nei/Ja). Hva med en med hull i bunn så alt renner ut før man får drukket noe? Hva med en med hull halvveis oppe så koppen kun kan fylles halvveis? Folk flest er uenig om når en kopp slutter å være en kopp.

Så vet vi da noe i det hele tatt? Burde vi ha en presis definisjon av en kopp, som tok i bruk både fysiske karakteristikker og hva den skal brukes til? Ja. Nei. Hvis noen kommer med en kopp med en knust hank og med hull midt på koppen så halvparten renne ut og spør deg: 'Er dette en kopp?' Da er det lov å svare 'Du er teit.' (Det er riktignok det eneste spørsmålet i verden det er lov å svare slik...)

Det er ikke så farlig om det er en kopp, det er ikke det som er spørsmålet. Spørsmålet er noe annet, som man vanligvis tolker ut i fra konteksten (dekker man på bordet eller har man loppemarked), eller finner ut ved å spørre etter presiseringer. Ordet kopp er en såpass vag idé, at hvis noen tar frem denne halvt ubrukelige gjenstanden og insisterer på å spørre 'Er dette egentlig en kopp', men nekter å presisere sitt spørsmål, så er feilen hos dem.

For å oppsummere, 'Hva er egentlig tyngdekraften?' er et såpass dårlig spørsmål at den som spør bør fortelle hva han eller hun er ute etter, fordi idéen og konseptet tyngdekraft er for vagt. Spørsmål som er bedre vil for eksempel være 'Hvordan fungerer tyngdekraten lokalt på jordoverflaten?', 'Hvordan fungerer tyngdekraften mellom to ting langt unna hverandre?', 'Hva er det som formidler tyngdekraften?'.

Intelektuell Empati

(norwegian version)(english version here)

Etter å ha opprettet en blogg for å organisere videoopptakene av forelesningene mine fikk jeg beskjed om at jeg burde blogge litt. Og jeg har alltid tenkt at jeg skulle skrive ned refleksjonene jeg har gjort innenfor pedagogikk; spesielt hvis det blir et par år til neste gang jeg foreleser. Så la meg starte med et litt inviklet konsept, som ikke har noe navn så vidt jeg vet, så jeg valgte å kalle det 'intellektuell empati'.

Hvis empati er evnen til 'å forstå en annens sinnstilstand eller følelser' (wikipedia) så forstår jeg med intelektuell empati evnen til å sette seg inn i andres kunnskap. Intellektuell empati er evnen til å følge andres logiske argumenter fra deres eget perspektiv. La oss eksemplifisere.

Foobar kommer inn på kontoret ditt og spør: 'Hvordan fungerer en datamaskin?' Hva vil du svare? (Hvis vi antar du kan masse om datamaskiner.) For å svare trenger du å vite hva han vet og hva han ønsker å oppnå. Hvis Foobar ikke vet om påknappen og bare vil få skjermen til å lyse? Hva om han vil bytte operativsystem? Om han vil programmere? Hvis du svarer på spørsmålet uten denne ekstra informasjonen kan det ikke bli bra. Intelektuell empati er det som driver deg til å finne ut hva han vet, bakgrunnen hans og hva han vil oppnå med informasjonen.

Men dette er en enkel versjon av intelektuell empati. De fleste vet å stille presiserende spørsmål. Kanskje man kunne vært litt bedre på det? Uansett er det mer komplisert hvis den som spør er ute etter forståelse og ikke ren informasjon.

En liten digresjon er på sin plass, om forskjellige nivå av vitenskapelig/teknisk forståelse. På det laveste nivået kan du fakta og enkle manipulasjoner under veiledning. For eksempel kan du bruke en telefon, vet hva den gjør, og vet at tregheten på en telefonsamtale er betydelig mindre enn ett sekund. På et høyere nivå av forståelse vet du hva vitenskapen/teknikken består av, hvordan du kan dele opp en utfordringer i mindre deler og løse dem hver for seg. En dyp forståelse gir muligheten til å utvikle vitenskapen/teknikken videre; du kjenner reglene for sannhet, og for hvordan eksperimenter skal gjennomføres og dokumenteres. La oss nå ta eksempel nummer to.

En av hendelsene jeg husker godt fra mitt første semester på universitetet var i matematikk 1 da jeg ikke ante hva foreleseren snakket om. I retrospekt ser jeg at han beviste fundamentalteoremet i kalkulus, det som sier at derivasjon er det motsatte av integrasjon (d.v.s at hvis du først integrerer en funksjon og deretter deriverer resultatet ender du opp med funksjonen du startet med). Jeg husker at de gjorde masse kompliserte greier som jeg forstod noen småbiter av. Det de prøvde å bevise trodde jeg at jeg visste fra før. Jeg lærte nemlig på videregående at integrasjon var det motsatte av derivasjon og at integrasjon gir deg arealet under grafen. Så jeg trodde jeg visste alt allerede.

Min foreleser forsto fudamentalteoremet godt og hadde sikkert brukt det i årevis, han visste sikkert hvordan det kunne utvides til mer kompliserte typer derivasjon og andre typer "funksjoner", og syntes vel at dette teoremet var ganske trivielt.

Så hvor kommer intelektuell empati inn i bildet? Evnen til å forstå hvilket nivå av vitenskapelig forståelse studenten er på. Hva slags forståelse har en videregåendestudent? Hvor abstrakt eller konkret? Hvor mekanisk og algoritmisk er forståelsen? Hvor mye er pugget og hvor mye er forstått så fullstendig som læreplanen sier?

La meg klargjøre hvilke ting foreleseren hoppet over, hva jeg trengte å vite før han gav denne forelesningen. Det første jeg trengte å vite var hva som gjør noe sant i matematikk, ideen om konsistenthet. D.v.s at du kan kun ha én definisjon, enten kan du definere integrasjon til å være det motsatte av derivasjon ELLER du kan definere integrasjon til å være arealet under grafen. Hvis du vil ha den andre egenskapen I TILLEGG så må du bevise det.

Den andre tingen jeg trengte å vite var hvordan man leser et bevis. Jeg var fornøyd hvis teoremet (det som skulle vises) føltes intuitivt korrekt. Jeg var fornøyd hvis jeg fikk se et par figurer og eksempler; men desverre så holder det på ingen måte! Et bevis skal være helt presist og logisk upåklagelig.

Den tredje tingen jeg trengte å vite var hvorfor. Hvorfor burde vi bruke tid og krefter på dette teoremet? Er det bare en kuriositet, eller er det en fundamental egenskap som ligger til grunn for store deler av matematikk og fysikk?

Så intelektuell empati er å se på beviset med studentenes øyne og prøve å forstå det med deres nivå av vitenskapelig innsikt. Hvis det ikke gir mening i det hele tatt på deres nivå så burde du snakke om noe annet, ellers kaster du bort alles tid.

Så hvordan kan du trene opp intelektuell empati? Jeg kjenner bare til to måter. Den første er å be studentene presentere stoffert til deg rett etter du presenterte det til dem. De kan naturligvis ikke presentere det godt, men hvis de ikke kan fortelle noen ting har du en utfordring.Den andre måten å trene på er å hjelpe en under gjennomsnittet flink student minst 2-3 timer i uken. Ideen er å se studentens progresjon gjennom de forskjellige nivåene av forståelse; man får seg noen overraskelser da! Noen ting du finner vanskelig finner andre veldig lett, og motsatt.