Tidligere denne uken var jeg på et
møte om universitetspolitikk (og fikk en veldig god hotel-lunch),
og kom til å reflektere over begrepet 'Informasjonsinnhold'
(Information content). Jeg er klar over at dette ordet kanskje ikke
er så vanlig, men jeg trenger et navn på ideen, så jeg valgte
'Informasjonsinnhold'.
Dette er sterkt knyttet til det
matematiske begrepet informasjonsentropi (information entropy), men
det er en annen historie.
Så hvorfor satte en dag med møter og
politikk meg inn på dette sporet? Vel, når man leser politiske
dokumenter, eller hører folk snakke, er det ofte det står hele
avsnitt uten informasjon. Det er vanlig å skrive om ting som alle
vet godt, slik som ...utdanning er viktig på et universitet... Litt
mer komplisert ser man ofte setninger som bare innfører ny
terminologi (nye ord), og hvor hele steningens forklaringspotensiale
blir brukt opp i innføringen av nye ord.
Et tips her er å prøve å skrive hva
vi mener ikke er sant. Hvis du ikke klarer det, så er det vi startet
med en tautologi (en automatisk sannhet uten informasjonsinnhold). La
oss ta for oss en strategi; de inneholder vanligvis: "Vi skal
bli større, øke kvaliteten og effektivisere". Hvem er det som
ikke vil dette? "Vi skal bruke ressurser nå på å bli mer
effektive langsiktig" inneholder i det minste noe informasjon. I
en strategi ender man lett opp med å prioritere alt opp, men da er
det ikke lenger noe informasjon. Man bør kunne lese ut av en
strategi hva som skal prioriteres ned. Det
er der prioriteringsarbeidet ligger, alle kan være enige om at noe
må prioriteres opp. (Ja, det hadde dog vært veldig ufin lesning å lese
et strategidokument som bare sa hva man ikke skal fokusere på...)
Når definerte jeg for meg selv denne
ideen første gang? La meg fortelle en kort historie fra da jeg var
liten, jeg var nok et litt vanskelig barn å oppdra :) Jeg hadde hørt
om hvordan oppladbare batterier ofte mistet sin kapasitet ettersom
tiden gikk, og at det var viktig å lade dem helt opp og helt ut (i
hvert fall de første gangene). Så jeg spurte min far om hvordan
dette hang sammen. Han svarte med at batteriet hadde hukommelse, at
det husket det forrige øverste og nedeste punktet det hadde blitt
ladet til, og ikke fungerte så godt utenfor dette intervallet. Dette
er en mental modell av batteriet som jeg ikke var helt begeistret
for, selv om den fungerte for ham. Så hva følte jeg at var feil med
den? Hukommelsesparallellen kan brukes til å gjenfortelle det vi
allerede vet, men kan den brukes til å vite noe mer? Er det en
forklaring?
Med ordet forklaring forstår
jeg en beskrivelse av fenomenet som kan brukes til å forstå flere
momenter enn man allerede gjør, og forutsi hva som vil skje i
fremtiden (prediktiv kraft). Eksempel: En stamme merker seg at solen
står opp hver morgen, og går ned hver kveld. De prøver å forklare
hvorfor, og kommer frem til at det er en Supersjel som sitter på den
ene siden av himmelen og blåser i solfløyten sin. Solen kan ikke
motstå disse herlige toner, og bare må forfølge lyden. Når solen
kommer for nærme Supersjelen så slutter han å spille (fordi det
blir for varmt). Solen blir da så trist at han mister sitt lys, mens
han drar hjem igjen til andre siden av himmelen for å komme seg til
hektene. Neste dag skjer det samme om igjen.
Stammen
kaller dette forklaringen på solens vandring, men vi kaller dette
noe annet. Hva er feil med denne 'forklaringen'? Den er ikke noe
bedre enn å si: Solen står opp hver morgen, går over himmelen og
så slukner den. Resten av historien gir ikke noe som kan brukes til
å trekke flere konklusjoner. Når man ser en måneformørkelse må
man finne på en helt ny historie. Slike historier har sin verdi, men kun
som kunst og huskeregler (og religion).
En
forklaring kan være
at jorden er en rund planet, som går rundt solen. Når det blir
måneformørkelse ser vi at jorden blokkerer lyset fra solen, fordi
jorden beveger seg rundt solen (og månen rundt jorden). Vi får ett
nytt konsept med at himmellegemene er (ca runde) baller som beveger
seg i (ellipser) sirkler rundt hverandre, som gir mer innsikt i
fenomenet enn hva vi hadde fra våre observasjoner.
I
samme sjanger er utsagnet fra Thales (gresk filosof): "Alt er
vann." Hva skal dette bety? At alt kan drikkes? Nei, han mener
det mer generelt, filosofisk "vann er det som er Alt". Det
definerer en ny bruk av ordet 'vann'. Men hva er vitsen, hva hjelper
det å vite at "alt er vann"? Ingenting.
Sterkt
knyttet til dette ligger ideen 'naturlig klassifisering' (i
motsetning til 'kunstig klassifisering'). Naturlig klassifisering
sier noe målbart om verden, slik som bakterie mot virus. Her er det
et tydelig skille, og dette skille er viktig med tanke på
behandling, symptomer og smitte. Kunstig klassifisering er mer en
huskeregel, det kan være vanskelig å si helt tydelig om noen har
ADHD. Her har vi en glidende overgang, og en mer eller mindre
tilfeldig valgt skillelinje mellom hva som skal til for å få
diagnosen ADHD, og leger kan meget godt være uenige i vanskelige
tilfeller. De som kommer over 'kneika' og får diagnosen kan være at
burde ha samme behandling som de som akkurat ikke kommer over kneika.
Hvis
noen har gode (eller bare bedre enn mine) eksempler på disse ideene
må dere gjerne poste dem her!
Post scriptum: Da klarte jeg å poste
et innlegg denne helgen også! (Jeg har som mål minst 1 innlegg
annenhver helg.)
