Saturday, January 21, 2012

Newborn Wisdom


A friend asked me
"If you could offer a newborn child only one piece of advice, what would it be?"

And I took it quite seriously, and gave it some thought. (We have to follow the sense of the question – even though we cannot communicate with a newborn, we can give him/her a medallion with an inscription and explain it later.)

"Follow your dreams" was the first saying that hit me. But what kind of advice is that? Sometimes you should follow your dreams, and sometimes not. I have several dreams I am glad that I didn't chase. So it doesn't really say anything. Let us try something else,

"Appreciate what you have", "Don't do unto others that which you do not want done unto you" (the golden rule), "Search for your own happiness, not other peoples unhappiness", "The meaning of life is to be happy and useful". All of these are quite common, and you will hear them several times, from all kinds of people (except the last one from Ghandi – somehow people tend to forget it). But if I could offer some advice, and only one thing, I would want it to be something that most people don't know, and that they don't know that they don't know. And it would also need to carry a lot of information, unlike the "follow your dreams"-quote.

"Give yourself and the world room to fail and be mistaken," is what I ended up with. This originally comes from an understanding of what limits the learning and intelligence of my students when they embark on a university education. They often think that the goal is to be right, that those who give correct answers are the smartest people. So they keep their inquiries inside their sphere of knowledge, they don't ask or answer questions where they might seem stupid, they show the world how much they know, not how much they would like to learn. If someone wins an argument by convincing the other party, that person gains some measure of respect, or as I said, he wins. The feeling of changing your viewpoint (after being convinced) is a crappy feeling of loss. But if you look at the outcome of the dialogue, the "loosing" party learned ten times more than those who won. The looser should be proclaimed the winner.

This doesn't apply only when you loose the argument (you should loose with gratitude), but also when you win an argument. People who are correct and convincing often see themselves as all high and mighty, superior to the other party. If you feel this, and let it shine through (for example via body-language) you destroy much of the potential in future dialogues, including your own potential for learning, and, of course, you diminish the current outcome.

So far we have only looked at what I mean by saying "Give yourself and the world room to be mistaken." But what about the part with "failing"? Why is it important to fail, and to give the world an opportunity to disappoint you? If you always succeed at what you do, or have a high rate of success, it is a sign that you are working entirely within the box. If you only ever stretch your comfort zone a tiny bit, adding just a grain of sand, the probability of failure is small. To think outside the box is to allow for failure, to be creative is to allow for poor results.

If you never let the world disappoint you, you ask too little of it. If you don't want to be denied a job, so you don't even apply for it, you fall into this trap. If you never tell the people around you about your dreams because they might laugh at you instead of helping you, you do not give them the opportunity to disappoint you, and neither do you give them the opportunity of helping you succeed. 
 

Sunday, January 8, 2012

Hva skal jeg bli?


Alle må før eller stille seg spørsmålet, 'hva har jeg lyst til å gjøre når jeg er ferdigutdannet?' Nå går det ann å bytte i løpet av livet, ta en bomtur med noe annet, eller ta et par år fri, men det svarer ikke på spørsmålet. Vil man ha en 9-16 jobb med enkle oppgaver for å ha overskudd og energi til det man vil bruke sin fritid på? Eller vil man ha en 8-18 jobb hvor man bruker hele sin makt, og så ikke har så mye igjen til sine fritidsaktiviteter? Hva kommer man til å angre på når man blir gammel, at man ikke arbeidet mer, eller at man ikke hadde mer tid med familien?

Selv skulle jeg egentlig bli musiker – saksofonist. Men en avveining mellom hva jeg hadde lyst til da, hva jeg var god på, og hva det var behov for i arbeidsmarkedet, ble det matematikkstudier. Nå prøver jeg å finne ut hva jeg skal bli.

Heldigvis kan Ghandi hjelpe oss litt med dette problemet. 'Hva er meningen med livet?' -Jo, å være lykkelig og nytting ('Happy and useful'). Hva vil man oppnå? Er det viktigst med egen nysgjerrighet, fleksibilitet, penger, status, nytte for mennesker man kan se, nytte for idealer, nytte for miljøet, kunsten...?

For å finne sine egne ambisjoner, og for å følge dem, kan jeg anbefale The Seven Habits.

For å få økt selvinnsikt foreslår jeg å ta personlighetstester og lese om dem, min favoritt er Myers Briggs Type Indicator (MBTI) (viderearbeid av teoriene til min yndlingspsykolog Carl Jung).

Og for de som er interessert i krysningen mellom matematikk/informatikk/medisin en video om matematikk i medisin.

Saturday, January 7, 2012

Velkommen Inn


Besøk nummer 1
Du ringer på. Døren er elegant mørk blå. Den åpnes og innenfor står en herremann med strak rygg og et fast håndtrykk, kledd i strøken silkedress, med den øverste skjorteknappen åpen så han ser akkurat passe uformell ut. I entreen står skoene lina som militære kadetter, og mens han tar i mot ditt ytterplagg kan du ikke unngå å bli litt nervøs over hvor du skal sette skoene.

En kort gang, med en dør tydelig markert 'bad', leder deg inn i stuen, eller leveværelset. Du trekker frem vinen du hadde med til verten, en god 05'årgang fra Burgund. Han tar høflig i mot, men blikket flakker et øyeblikk. Du er den siste tilbords, og unngår såvidt å sette deg da du merker at alle andre står bak sin stol. Ventende studerer du de blankpolerte stolene i massiv mahogney og det enorme glassbordet dekket av en skinnende hvit duk og sølvservise.

Besøk nummer 2
Du ringer på. 'Kom inn, det er åpent' hører du noen rope. Døren sitter litt fast, da hengslene er litt rustne, og en sko faller ut når du endelig får åpnet den. Så kommer han til syne, med forklet på seg og litt mel på kinnet. Øynene lyser opp av glede når han ser deg, og han småløper bort og omfavner deg. 'Hvordan har du det? - spør han. 'Bra' svarer du litt automatisk, men i motsetning til mange andre som stiller dette spørsmålet stopper han opp for å høre på hva du har å si.

Han drar deg videre inn i huset, til stue/kjøkkenet. Et bord står dekket midt i rommet, med to enorme sofaer rundt. 'Sett deg, de andre har ikke kommet enda, vil du ha noe?' Du husker vinen du hadde med og tar den frem, hvorpå han blir veldig begeistret 'Minner meg om den gangen i Burgund,' starter han mens du synker ned i en sofa. 'Den gangen vi ikke klarte å smake forskjell på rød og hvit.' Mens minnene flommer tilbake kommer en sort katt og legger seg i fanget ditt.


De sier at et bilde sier mer enn tusen ord, men så kan jeg ikke tegne da. Moralen får dere finne selv.