Bok: The Bridge Across Forever

I dag leste jeg en bok jeg fikk låne av en venninne, som lurer på hva jeg tolker den til. Jeg tenker best når jeg skriver, så værsågod en bokanmeldelse.

Ofte handler forståelse om ett begrep, å ta et skittent og vagt begrep og vaske det rent og presist. Dette er essensen av vitenskap. Men trenger en bok å ha én moral? Noen ganger har vi kun én eller noen få moraler, sannheter som forfatteren prøver å overbringe leseren. Men andre ganger er fokuset på hele den komplekse situasjonen. Det er ikke så farlig hva som står i boka, det som teller er hva leseren legger i det. Denne boka er kanskje en blanding av de to, én del historiefortelling og én del budskap.

Boka 'The Bridge Across Forever' er skrevet som en selvbiografi av en ganske ung mann som leter etter den store kjærligheten (soulmate – kan oversettes til sjelevenn, men jeg tenker på forskellige ting med disse to uttrykkene, så jeg velger å ikke oversette).

(Spoiler alert: Jeg vil spoile handlingen i boka)

Hovedpersonen(e) (Jeg-personen og hans kjære) har ved slutten av denne til tider filosofiske boken en verdensforståelse jeg har funnet svært få steder, og hadde det ikke vært for en stor dæsj paranormalitet ville jeg sagt meg veldig enig. Tingene vi omgir oss med er ikke så viktige, døden er ikke så viktig, kausalitet som peker fremover i tid er ikke strengt nødvendig, men mest av alt: Øyeblikkene varer evig.

Til tider kan uttrykksmåten være litt frustrerende, STORE bokstaver kan jeg tåle litt av, men understreking i en roman er helt teit. Til tider er setningsoppbyggingen hans langt fra mesterlig, men han skjuler da heller ikke handling mellom linjene, som enkelte av litteraturens 'mestere' gjør, så boken er relativt lettlest. Men ikkeno' av dette er spesielt relevant for en omtale av boken.

Nå har jeg utsatt det lenge nok, hva med bokens budskap om kjærlighet?

"It's the tale of the one adventure that matters most, I think, in any age."

Hovedplottet er at Richard leter etter sin Soulmate, eller som han også kaller henne The Perfect Woman. Han finner mange interessante/vakre/dristige/eventyrlystne/... damer, med hvert sitt sett av kvaliteter og byrder. Han flakker hvileløst omkring, og er bare med dem i noen få dager før han drar videre. Så får han en veldig god venn Leslie, som han har mange felles interesser med. De lærer hverandre nye ting og stortrives i hverandres selvskap. Så forelsker de seg i hverandre, og har syv fantastiske uker sammen helt til Richard drar sin vei. (Han kommer tilbake til henne senere, og bestemmer seg til slutt for å bli.)

Boken handler også en del om samfunnets forbilder (inkluderer kjendiser).

"Why should it be that the most advanced of people, whose teachings, twisted into religions, last for centuries, why should it be that they have always been alone?

Why never do we see radiant wives or husbands or miraculous equals with whom they share their adventures and their love? They're surrounded by their disciples and their curious, these few we so admire, they're pressed by those who come to them for healing and light. But how often do we find their soulmates, glorious and powerful beloveds right close by? Sometimes? Once in a while?

I swallowed, throat suddenly dry.

Never.

The most advanced people, I thought, they're the most alone!

[...]

but these people are supposed to show us the way. Have they said forget about soulmates because soulmates don't exist?"

Her ser vi også hvordan Richard sloss mot tvilen hele tiden. Selv etter han har vært sammen med Leslie drar han sin veg flere ganger.

Boken handler om giftemål, det å binde seg til én person. Både Richard og Leslie er skilt, men de ønsker motsatte ting av et forhold. Richard ønsker å ha et åpent forhold, hvor han når som helst kan dra sin veg. Leslie på sin side ønsker 'total commitment', vil egentlig at han ikke skal dra lenger enn til butikken (dette stammer fra en barndom hvor hun flyttet fra forsterhjem til forsterhjem). Konflikten som oppstår mellom de to, hvor den ene parten må føye seg for at de skal klare å være sammen gir et interessant perspektiv på 'pygmalion effekten'.

Jeg anser meg selv som relativt 'open-minded', og hadde gjerne blitt med Martha på tur for å snakke med englene (selv om jeg ikke tror på det, så lar jeg tvilen komme tiltalte til gode hvis de ønsker å overbevise meg om noe sprøtt). Likevel så ligger store deler av bokens ideer som 'out of body experience', og kommunikasjon fremover og bakover i tiden, sammen med Marthas engler i boksen markert med SVÆRT USANNSYNLIG.

Det er endog et godt poeng knyttet til dette. La oss anta at du kunne gå tilbake 10 år i tid for å snakke med den du var da. Hva slags hardt vunnede sannheter ville du fortalt? (Jeg tenker nå filosofiske sannheter og livsvisdom, ikke lottotall.) Ville han/hun hørt på deg? I følge boken er svaret på det for det meste 'nei'. Livsvisdom er ikke noe man kan få skrevet ned på en lapp, men det er harde tider man har overlevd, fjell man har besteget, bunnløse hull man har klatret opp av, ensomhet man har beseiret, relasjoner og kunnskaper man har bygd opp.

Så hva er bokens budskap? Jeg tror budskapet er at soulmates finnes der ute, men at de fleste gifter seg med noen de liker og ikke blir helt fornøyde på lang sikt. Men man må lete lenge og ikke gi opp håpet for å finne sin soulmate. At den fysiske tiltrekkelsen ikke er like viktig som det at man gror sammen, forandrer seg sammen, for alle vil gå lei hvis det ikke er noen forandring. Og at så lenge de holder sammen kan de komme seg gjennom all verdens motgang (de har en hel del motgang etter at de bestemmer seg for å være 'exclusive'). Budskapet fra hovedpersonen er vel også at det er viktig å være villig til å forandre seg når man først møter sin soulmate, så man ikke går glipp av den uendelig store sjangsen. La oss avslutte med et sitat om hvordan man kan finne sin soulmate:

"[...] we were best friends.[...]

Look for a love-affair that gets better with time, admiration brightening, trust that grows [...]"

Bok: The Bridge Across Forever

Forfatter: Richard Bach

Sjanger: Lovestory

Sider: 380

Totalt: 12 timer

Lesehastighet: Ca 2 minutter per side

Drivstoff: 1 baguette med skinke, 1 blodig biff med tomater, 20 biter aftereight

Taking a dive (hesitation)

Today (at a quiz, at which I was completely useless since it was about stuff that most people know) I was reminded that I'm writing a blog. It has been almost two weeks since the last post, which should be the upper limit for what is called a blog. So here goes one of my newer pieces of understanding (you'd be surprised at how long it took me to figure this one out).

Today is about choices, and I've hunted down some elusive citations (when googling for the first one, I started typing "taking a", and the very helpful suggestion was "taking an arrow to the knee"), together with finding formulations in my favourite online text.

"Sometimes you have to take the leap, and build your wings on the way down."
- Kobi Yamada (My sources are not exactly peer-reviewed scientific journals, so I have no idea if this is the guy, but I do "feel lucky".)

For once, I don't feel like I have to add something (this quote has the unique quality of having actual information in it). But then, let me mention that some personalities may be prone to invest a preposterous amount of time-resources to deliberating achievement strategies, in other words, overthink stuff.

Let us consider another part of the theme (the theme is hesitation by the way). Here I will pass the baton to somebody else:

"Hessitation iss alwayss eassy, rarely usseful.
So the Defense Professor had told him.[...] Did some plans call for waiting? Yes, many plans called for delayed action; but that was not the same as hesitating to choose. Not delaying because you knew the right moment to do what was necessary, but delaying because you couldn't make up your mind - there was no cunning plan which called for that.

Did you sometimes need more information to choose? Yes, but that could also turn into an excuse for delaying; and it would be tempting to delay, when you were faced with a choice between two painful alternatives, and not choosing would avoid the mental pain for a time. So you would pick a piece of information you couldn't easily obtain, and claim that you couldn't possibly decide without it; that would be your excuse. Although if you knew what information you needed, knew when and how you would obtain that information, and knew what you would do depending on each possible observation, then that was less suspicious as an excuse for hesitating."

You know when in movies they find the correct page in the book after 1 or 2 attempts? Even though it's a big book and they're looking for the proverbial needle? Well that just happened when trying to find the above citation. To find the next I was shunted back to reality and had to use a well worded google search...

"But Father had once told her that the trouble with passing up opportunities was that it was habit-forming. If you told yourself you were waiting for a better opportunity next time, why, next time you'd probably tell yourself the same thing. Father had said that most people spent their whole lives waiting for an opportunity that was good enough, and then they died. Father had said that while seizing opportunities would mean that all sorts of things went wrong, it wasn't nearly as bad as being a hopeless lump. Father had said that after she got into the habit of seizing opportunities, then it was time to start being picky about them. "

Something could definately (I have a bad feeling about this word, why can't I find a spell-checker in this program?) be said about creating one's own opportunities, and about the philosophical standpoint where this theme is related to how much free will we have (the amount of free will you have is proportional to how much you exercise it), but I am kinda hungry.