Sannhet(er) - Hva er?

"Reality is that which, when you stop believing in it, doesn't go away. " - Philip K. Dick

(Fantastisk quote, men ikke alle er heldige med etternavnet sitt. "You're a dick" - "You too")

Hvor starter man når man skal snakke om sannhet? Jeg kunne dratt frem en av tusen filosofiske diskusjoner som degenerer i spørsmålet om 'kan vi egentlig vite noe?' eller 'hva er sannhet?'. Vi kunne diskutert spørsmålet 'har vi fri vilje?' Eller 'finnes Gud egentlig?' Vi skal prøve å løse opp i disse problemene (WTF? Har han tenkt å prøve på det?). Vi skal forbedre tilnærmingen vår til spørsmålene ved å se på begrepet sannhet.

La meg først nevne en vanlig definisjon på sannhet fra filosofi. Utsagnet 'Katten sitter på matten' er sant hvis der finnes en ekstern katt som sitter på en ekstern matte, helt uavhengig av våre observasjoner. Men denne eksterne virkeligheten er ikke noe vi kan interagere med, vi ser kun fotoner, ikke det som faktisk er. Så denne filosofien kan jeg ikkebruke.

I stedet for å skjære all sannhet under en kam vil jeg introdusere funksjonell sannhet, sannhet med prediktiv kraft. Dette er sannhet du kan bruke til å forutsi hva som skjer, og hvordan. Hvis du, for eksempel, hopper, så vil du falle ned på jorden igjen. Du kan filosofere mye om hvorvidt tyngdekraft egentlig eksisterer i en ytre virkelig verden, men ingen forventer å hoppe og ikke å treffe bakken igjen. Så tyngdekraft finnes i den egenskap at den gir prediktiv kraft til å forutsi hva som skjer når du hopper.

La oss ta et eksempel til på ting som er sant som funksjonell sannhet. Siden jeg er litt fysiker tar jeg gjerne Newton, Einstein, og 'Theory Of Everything' (links) som eksempler. Newton's lover lærer man fortsatt på skolen, men vi vet at de er feil! (Hastigheter større enn lyshastigheten finnes ikke i vår virkelighet.) Men hvorfor lærer vi noe som er usant? Og vi ser i tillegg på det som viktig kunnskap. For å ha en god filosofi trenger vi en hvor Newton's lover er sanne. Newtons lover er en funksjonell sannhet, og beskriver de fleste vanlige fenomen med krefter og hastigheter. Men samtidig er Einsteins teori mer sann enn Newtons lover, da disse teoriene beskriver alt det samme, men enda mer i tillegg. Hvis fysikerne en dag finner 'The Theory Of Everything' er den enda mer sann.

Men er dette en tilfredsstillende definisjon på sannhet, når ting kan være mer eller mindre sant? Når det ikke nødvendig finnes noen absolutt sannhet, men bare bedre og bedre modeller og tilnærminger? Ja, det vi trenger er en måte å velge hva vi skal vite. Når jeg sier 'dette er sant' betyr det, 'dette er det sanneste jeg vet', 'dette er det som gir deg mest beskrivende og predikerende kraft', eller 'dette er jeg 99.99% sikker vil skje'.

Så hva med religion da? Vel enten har vi testbare prediksjoner, eller så har vi ikke det. Hvis religion gjør prediksjoner, er det bare og gå i gang med å teste dem og putte det inn i boksen med funksjonell sannhet. Hvis derimot religionen ikke påtar seg å ha prediksjoner, men fortsatt være sann, så må det være en annen type sannhet. Hvis for eksempel den katolske paven kunne predikere sin trygghet fordi han var beskyttet av Gud ville han kanskje ikke hatt en bil med skuddsikkert glass.

Men hva med alt som er viktig i verden da? Hvordan vet man hva som er viktig, hva som er rett og galt? Det er vanlig å dele opp i deskriptiv og normativ kunnskap. Her så forstår jeg med normativt hva som er rett og galt.

Funksjonell sannhet sier at det å slå noen i hodet med en hammer kan føre til at vedkommende blir skadet eller dør. Men den sier ingen ting om hvorvidt man bør slå noen i hodet med en hammer. Vi kan heller ikke ha en filosofisk teori om sannhet som ikke sier noe som helst om hva vi bør gjøre. Altså trenger vi en til form for sannhet. En normativ sannhet, en som forteller oss hva man vil oppnå.

En normativ sannhet er en som forteller hva vi vil oppnå, hvilke utfall som er best i et moralsk eller verdi-perspektiv. For å bruke en matematikk-parallell, den normative kunnskapen handler om hvilken funksjon som skal maksimeres, og den funksjonelle kunnskapen forteller deg hvordan du maksimerer funksjonen.

Sammen gir de to sannhetsbegrepene oss mulighet til å ta gode avgjørelser. Vi kan lage et simpelt eksempel: Man skal ikke skade eller drepe (normativ sannhet) + hvis man slår noen i hodet med en hammer er det sannsynlig å skade eller drepe (funksjonell sannhet) = Ikke slå Mats i hodet med hammeren (konklusjon).

Passer dette overens med hvordan vi forholder oss til verden til vanlig? La meg ta en parallell; tro vs. vitenskap. Er det vanlig å spørre: "Er det et liv etter døden?" "Eksisterer Gud" "Finnes helvete?" Eller er det mer vanlig å spørre: "Tror du på et liv etter døden?" "Tror du på Gud?" "Tror du på helvete?". Dette er et argument for at vi forholder oss til funksjonell sannhet og tro på forksjellige måter. Det er greit at folk er uenige om hvilken Gud som er den egentlige, eller om han eksisterer; men det er ikke greit å mene bestemt at månen er en gul ost.

Det er mye mer som kan sies om religion og normativ sannhet, men jeg tror dette får holde for i dag, og jeg vet ikke helt hvordan man burde forholde seg til disse; annet enn at hvis Gud (eller alle Gudene) trer ned fra himmelen (eller hvor de hører til) og sier meg: "Det er helt OK å torturere folk for moro skyld." Så svarer jeg: "Fuck you!" Hva nå enn dette måtte si om min tro :)