Talent or no talent?

Today I saw several episodes of "Hjernevask" (Brainwash), a Norwegian TV-series on the debate nature vs. nurture, and the heavy political pressure towards the nurture side. I wanted to do a short discussion on Talent, whether it exists and what we can do about it.

When I was younger I did not believe in Talent. I thought everyone was a blank slate, and that everyone had the capacity to do anything. When the time came to choose which high-school I wanted to go to, I had to choose between studying science and music. Ironically I spent a lot of time doing research to figure out what was the best choice for me.

I talked with several people to find out who were the most satisfied with their job/career. Those who studied science/engineering/economics had the jobs they wanted, even though they did not consider themselves to be especially talented at their respective fields. Most of them hadn't even been passionately obsessed by their subject. When I talked to those who studied music I found that most of them had not, I repeat, had not, gotten the job they wanted. Many of them considered themselves talented in music, and most of them enjoyed it and obsessed over it, it was their work and their hobby. So they had more than average talent and had even spent a lot more effort. What went wrong?

Most people agree that music is something you can be talented in. If there's a shadow of a doubt I recommend [somecountry]'s got talent, like thisawe-inspiring-incredible 11 years old. So to do well in music you have to be (exceptionally lucky or) talented and obsessed (in my vocabulary obsessed is a positive word).

Luckily I went with science (my music teacher actually told me that I was good enough to study music, but if I could find something else I was equally good at, it would probably be a better choice).

At the university I found that it was possible to have a talent for science. What happened was that I started to work vigorously, and my talent for mathematics came to the fore. Some of the things I have learned in one semester of hard work would take the average student at least a year (I guess). I tell you this not to show off, but to point out how extreme a contribution a talent can be.

People I talk with often agree that one can have a talent for music, but that it's impossible to have a talent for more 'normal' things, like studying calculus (undergraduate mathematics). Or some say that talent is pure nurture (that it's something you get from the environment, like teaching and parenting) as opposed to nature (the genes).

Taking the last point first, look at 'hjernevask' (For English subtitles follow theinstructions below the video.), or any of the research, or look at the youtube video I mentioned about the 11 years old girl Anna Graceman. I know several hard working singers in their twenties who don't have half the voice she has. When I was young my parents actually told me not to sing too loud. Tell me what Anna's parents have done, so that we can have more singers of her calibre. Frankly it's ridiculous to suggest that this has been caused by some random events in her environment, and that theory has no explanatory (or predicting) value whatsoever.

The other counterargument was that one can have a talent for music or sports, but not for studying science or philosophy, nor a talent for human interaction. This is true in some sense. Firstly, these fields require more talent to be successful in. There is a limit to how many football players and violinists we need in the world, and at least for the time being it seems there are a lot more candidates than jobs. Secondly, a talent for music and sports is a lot easier to see and measure, while a talent for philosophy would be hard to spot.

But why would you assume that one can be talented in a range of mental activities, but suddenly you draw a line between being talented at painting and being talented at understanding abstract concepts? It seems contrived to me, but I may have an explanation for why we (especially politicians) sometimes do this. This I will talk about now.

Before we continue let me agree that talent is not a yes/no question. You can have a little talent (the most common form), slightly more talent, a lot, etcetera. You can even have anti-talent in some sense. For some people anti-talent is a taboo, and for others a convenient excuse.

Why is it bad for you to tell someone they are not talented at, say, chemistry? Because they will become worse at it, it's sometimes a self-fulfilling prophecy. And sometimes you just don't know. Perhaps they are poor at it for some other reason; they don't work hard, they don't know whatever they should have learned before, they don't have the motor skills to do the experiments, they don't have a sufficiently good memory to remember all the different names.

Why is it bad for you NOT to tell someone they are not talented at chemistry? If someone spends obscene amounts of time at it, and gives all their effort, and still cannot manage, how do you think it feels when you tell them: "You don't work hard enough, give more effort."? And how do you think it will work out when they go for a university degree in chemistry? It might turn around, but then, it might not. In any case one should spend time looking for some other talent.

Why do you tell people that they can do anything they want? The main problem is that people are ridiculously happy in their comfort zone. If you tell people: "You probably won't be able to do that", then they don't even try! You have to say over and over "you can do anything" just to get them thinking slightly outside the box. But then, maybe there is a time when we ought to give a little guidance: "Have you tested your talent in anything else?".

The last strong objective that I see (while sitting here in my comfy chair this evening) is that your array of talents is highly connected to your self-esteem. Is the world fair? Is everyone good at something? Perhaps the world is unfairly kind, and gives some people exceptional talent, but at least it's not so unfair that there is someone out there with only poor talents? Right? And not one is born unable to use their right arm, right? But is this the basis on which we judge our fellow humans? Have we sunk so low that the only thing we care about is how good you are at doing [whatever it is that you do]? Doesn't trying hard and doing the best you can under the circumstances count anymore? Doesn't how much you care, your selflessness, and your humanity count? Why do we connect the worthiness of a person to their array of talents? And if we don't, why do people believe we do?

So what's the truth? Should we say, there is talent, or not? Do you make an educational system that assumes everyone is equal, or not?

I only know two things for certain. Even though it might not be wise to always communicate it, Talent is an important concept. The second thing is that we should have an educational system that searches for the talents in every child, so that after ten years of education, everyone can write down a list of things they are good at.

Addendum: The extent of this talent might be a bit easier to appreciate.

Informasjonsinnhold

Tidligere denne uken var jeg på et møte om universitetspolitikk (og fikk en veldig god hotel-lunch), og kom til å reflektere over begrepet 'Informasjonsinnhold' (Information content). Jeg er klar over at dette ordet kanskje ikke er så vanlig, men jeg trenger et navn på ideen, så jeg valgte 'Informasjonsinnhold'.

Dette er sterkt knyttet til det matematiske begrepet informasjonsentropi (information entropy), men det er en annen historie.

Så hvorfor satte en dag med møter og politikk meg inn på dette sporet? Vel, når man leser politiske dokumenter, eller hører folk snakke, er det ofte det står hele avsnitt uten informasjon. Det er vanlig å skrive om ting som alle vet godt, slik som ...utdanning er viktig på et universitet... Litt mer komplisert ser man ofte setninger som bare innfører ny terminologi (nye ord), og hvor hele steningens forklaringspotensiale blir brukt opp i innføringen av nye ord.

Et tips her er å prøve å skrive hva vi mener ikke er sant. Hvis du ikke klarer det, så er det vi startet med en tautologi (en automatisk sannhet uten informasjonsinnhold). La oss ta for oss en strategi; de inneholder vanligvis: "Vi skal bli større, øke kvaliteten og effektivisere". Hvem er det som ikke vil dette? "Vi skal bruke ressurser nå på å bli mer effektive langsiktig" inneholder i det minste noe informasjon. I en strategi ender man lett opp med å prioritere alt opp, men da er det ikke lenger noe informasjon. Man bør kunne lese ut av en strategi hva som skal prioriteres ned. Det er der prioriteringsarbeidet ligger, alle kan være enige om at noe må prioriteres opp. (Ja, det hadde dog vært veldig ufin lesning å lese et strategidokument som bare sa hva man ikke skal fokusere på...)

Når definerte jeg for meg selv denne ideen første gang? La meg fortelle en kort historie fra da jeg var liten, jeg var nok et litt vanskelig barn å oppdra :) Jeg hadde hørt om hvordan oppladbare batterier ofte mistet sin kapasitet ettersom tiden gikk, og at det var viktig å lade dem helt opp og helt ut (i hvert fall de første gangene). Så jeg spurte min far om hvordan dette hang sammen. Han svarte med at batteriet hadde hukommelse, at det husket det forrige øverste og nedeste punktet det hadde blitt ladet til, og ikke fungerte så godt utenfor dette intervallet. Dette er en mental modell av batteriet som jeg ikke var helt begeistret for, selv om den fungerte for ham. Så hva følte jeg at var feil med den? Hukommelsesparallellen kan brukes til å gjenfortelle det vi allerede vet, men kan den brukes til å vite noe mer? Er det en forklaring?

Med ordet forklaring forstår jeg en beskrivelse av fenomenet som kan brukes til å forstå flere momenter enn man allerede gjør, og forutsi hva som vil skje i fremtiden (prediktiv kraft). Eksempel: En stamme merker seg at solen står opp hver morgen, og går ned hver kveld. De prøver å forklare hvorfor, og kommer frem til at det er en Supersjel som sitter på den ene siden av himmelen og blåser i solfløyten sin. Solen kan ikke motstå disse herlige toner, og bare må forfølge lyden. Når solen kommer for nærme Supersjelen så slutter han å spille (fordi det blir for varmt). Solen blir da så trist at han mister sitt lys, mens han drar hjem igjen til andre siden av himmelen for å komme seg til hektene. Neste dag skjer det samme om igjen.

Stammen kaller dette forklaringen på solens vandring, men vi kaller dette noe annet. Hva er feil med denne 'forklaringen'? Den er ikke noe bedre enn å si: Solen står opp hver morgen, går over himmelen og så slukner den. Resten av historien gir ikke noe som kan brukes til å trekke flere konklusjoner. Når man ser en måneformørkelse må man finne på en helt ny historie. Slike historier har sin verdi, men kun som kunst og huskeregler (og religion).

En forklaring kan være at jorden er en rund planet, som går rundt solen. Når det blir måneformørkelse ser vi at jorden blokkerer lyset fra solen, fordi jorden beveger seg rundt solen (og månen rundt jorden). Vi får ett nytt konsept med at himmellegemene er (ca runde) baller som beveger seg i (ellipser) sirkler rundt hverandre, som gir mer innsikt i fenomenet enn hva vi hadde fra våre observasjoner.

I samme sjanger er utsagnet fra Thales (gresk filosof): "Alt er vann." Hva skal dette bety? At alt kan drikkes? Nei, han mener det mer generelt, filosofisk "vann er det som er Alt". Det definerer en ny bruk av ordet 'vann'. Men hva er vitsen, hva hjelper det å vite at "alt er vann"? Ingenting.

Sterkt knyttet til dette ligger ideen 'naturlig klassifisering' (i motsetning til 'kunstig klassifisering'). Naturlig klassifisering sier noe målbart om verden, slik som bakterie mot virus. Her er det et tydelig skille, og dette skille er viktig med tanke på behandling, symptomer og smitte. Kunstig klassifisering er mer en huskeregel, det kan være vanskelig å si helt tydelig om noen har ADHD. Her har vi en glidende overgang, og en mer eller mindre tilfeldig valgt skillelinje mellom hva som skal til for å få diagnosen ADHD, og leger kan meget godt være uenige i vanskelige tilfeller. De som kommer over 'kneika' og får diagnosen kan være at burde ha samme behandling som de som akkurat ikke kommer over kneika.

Hvis noen har gode (eller bare bedre enn mine) eksempler på disse ideene må dere gjerne poste dem her!

Post scriptum: Da klarte jeg å poste et innlegg denne helgen også! (Jeg har som mål minst 1 innlegg annenhver helg.)

Bok: The Bridge Across Forever

I dag leste jeg en bok jeg fikk låne av en venninne, som lurer på hva jeg tolker den til. Jeg tenker best når jeg skriver, så værsågod en bokanmeldelse.

Ofte handler forståelse om ett begrep, å ta et skittent og vagt begrep og vaske det rent og presist. Dette er essensen av vitenskap. Men trenger en bok å ha én moral? Noen ganger har vi kun én eller noen få moraler, sannheter som forfatteren prøver å overbringe leseren. Men andre ganger er fokuset på hele den komplekse situasjonen. Det er ikke så farlig hva som står i boka, det som teller er hva leseren legger i det. Denne boka er kanskje en blanding av de to, én del historiefortelling og én del budskap.

Boka 'The Bridge Across Forever' er skrevet som en selvbiografi av en ganske ung mann som leter etter den store kjærligheten (soulmate – kan oversettes til sjelevenn, men jeg tenker på forskellige ting med disse to uttrykkene, så jeg velger å ikke oversette).

(Spoiler alert: Jeg vil spoile handlingen i boka)

Hovedpersonen(e) (Jeg-personen og hans kjære) har ved slutten av denne til tider filosofiske boken en verdensforståelse jeg har funnet svært få steder, og hadde det ikke vært for en stor dæsj paranormalitet ville jeg sagt meg veldig enig. Tingene vi omgir oss med er ikke så viktige, døden er ikke så viktig, kausalitet som peker fremover i tid er ikke strengt nødvendig, men mest av alt: Øyeblikkene varer evig.

Til tider kan uttrykksmåten være litt frustrerende, STORE bokstaver kan jeg tåle litt av, men understreking i en roman er helt teit. Til tider er setningsoppbyggingen hans langt fra mesterlig, men han skjuler da heller ikke handling mellom linjene, som enkelte av litteraturens 'mestere' gjør, så boken er relativt lettlest. Men ikkeno' av dette er spesielt relevant for en omtale av boken.

Nå har jeg utsatt det lenge nok, hva med bokens budskap om kjærlighet?

"It's the tale of the one adventure that matters most, I think, in any age."

Hovedplottet er at Richard leter etter sin Soulmate, eller som han også kaller henne The Perfect Woman. Han finner mange interessante/vakre/dristige/eventyrlystne/... damer, med hvert sitt sett av kvaliteter og byrder. Han flakker hvileløst omkring, og er bare med dem i noen få dager før han drar videre. Så får han en veldig god venn Leslie, som han har mange felles interesser med. De lærer hverandre nye ting og stortrives i hverandres selvskap. Så forelsker de seg i hverandre, og har syv fantastiske uker sammen helt til Richard drar sin vei. (Han kommer tilbake til henne senere, og bestemmer seg til slutt for å bli.)

Boken handler også en del om samfunnets forbilder (inkluderer kjendiser).

"Why should it be that the most advanced of people, whose teachings, twisted into religions, last for centuries, why should it be that they have always been alone?

Why never do we see radiant wives or husbands or miraculous equals with whom they share their adventures and their love? They're surrounded by their disciples and their curious, these few we so admire, they're pressed by those who come to them for healing and light. But how often do we find their soulmates, glorious and powerful beloveds right close by? Sometimes? Once in a while?

I swallowed, throat suddenly dry.

Never.

The most advanced people, I thought, they're the most alone!

[...]

but these people are supposed to show us the way. Have they said forget about soulmates because soulmates don't exist?"

Her ser vi også hvordan Richard sloss mot tvilen hele tiden. Selv etter han har vært sammen med Leslie drar han sin veg flere ganger.

Boken handler om giftemål, det å binde seg til én person. Både Richard og Leslie er skilt, men de ønsker motsatte ting av et forhold. Richard ønsker å ha et åpent forhold, hvor han når som helst kan dra sin veg. Leslie på sin side ønsker 'total commitment', vil egentlig at han ikke skal dra lenger enn til butikken (dette stammer fra en barndom hvor hun flyttet fra forsterhjem til forsterhjem). Konflikten som oppstår mellom de to, hvor den ene parten må føye seg for at de skal klare å være sammen gir et interessant perspektiv på 'pygmalion effekten'.

Jeg anser meg selv som relativt 'open-minded', og hadde gjerne blitt med Martha på tur for å snakke med englene (selv om jeg ikke tror på det, så lar jeg tvilen komme tiltalte til gode hvis de ønsker å overbevise meg om noe sprøtt). Likevel så ligger store deler av bokens ideer som 'out of body experience', og kommunikasjon fremover og bakover i tiden, sammen med Marthas engler i boksen markert med SVÆRT USANNSYNLIG.

Det er endog et godt poeng knyttet til dette. La oss anta at du kunne gå tilbake 10 år i tid for å snakke med den du var da. Hva slags hardt vunnede sannheter ville du fortalt? (Jeg tenker nå filosofiske sannheter og livsvisdom, ikke lottotall.) Ville han/hun hørt på deg? I følge boken er svaret på det for det meste 'nei'. Livsvisdom er ikke noe man kan få skrevet ned på en lapp, men det er harde tider man har overlevd, fjell man har besteget, bunnløse hull man har klatret opp av, ensomhet man har beseiret, relasjoner og kunnskaper man har bygd opp.

Så hva er bokens budskap? Jeg tror budskapet er at soulmates finnes der ute, men at de fleste gifter seg med noen de liker og ikke blir helt fornøyde på lang sikt. Men man må lete lenge og ikke gi opp håpet for å finne sin soulmate. At den fysiske tiltrekkelsen ikke er like viktig som det at man gror sammen, forandrer seg sammen, for alle vil gå lei hvis det ikke er noen forandring. Og at så lenge de holder sammen kan de komme seg gjennom all verdens motgang (de har en hel del motgang etter at de bestemmer seg for å være 'exclusive'). Budskapet fra hovedpersonen er vel også at det er viktig å være villig til å forandre seg når man først møter sin soulmate, så man ikke går glipp av den uendelig store sjangsen. La oss avslutte med et sitat om hvordan man kan finne sin soulmate:

"[...] we were best friends.[...]

Look for a love-affair that gets better with time, admiration brightening, trust that grows [...]"

Bok: The Bridge Across Forever

Forfatter: Richard Bach

Sjanger: Lovestory

Sider: 380

Totalt: 12 timer

Lesehastighet: Ca 2 minutter per side

Drivstoff: 1 baguette med skinke, 1 blodig biff med tomater, 20 biter aftereight

Taking a dive (hesitation)

Today (at a quiz, at which I was completely useless since it was about stuff that most people know) I was reminded that I'm writing a blog. It has been almost two weeks since the last post, which should be the upper limit for what is called a blog. So here goes one of my newer pieces of understanding (you'd be surprised at how long it took me to figure this one out).

Today is about choices, and I've hunted down some elusive citations (when googling for the first one, I started typing "taking a", and the very helpful suggestion was "taking an arrow to the knee"), together with finding formulations in my favourite online text.

"Sometimes you have to take the leap, and build your wings on the way down."
- Kobi Yamada (My sources are not exactly peer-reviewed scientific journals, so I have no idea if this is the guy, but I do "feel lucky".)

For once, I don't feel like I have to add something (this quote has the unique quality of having actual information in it). But then, let me mention that some personalities may be prone to invest a preposterous amount of time-resources to deliberating achievement strategies, in other words, overthink stuff.

Let us consider another part of the theme (the theme is hesitation by the way). Here I will pass the baton to somebody else:

"Hessitation iss alwayss eassy, rarely usseful.
So the Defense Professor had told him.[...] Did some plans call for waiting? Yes, many plans called for delayed action; but that was not the same as hesitating to choose. Not delaying because you knew the right moment to do what was necessary, but delaying because you couldn't make up your mind - there was no cunning plan which called for that.

Did you sometimes need more information to choose? Yes, but that could also turn into an excuse for delaying; and it would be tempting to delay, when you were faced with a choice between two painful alternatives, and not choosing would avoid the mental pain for a time. So you would pick a piece of information you couldn't easily obtain, and claim that you couldn't possibly decide without it; that would be your excuse. Although if you knew what information you needed, knew when and how you would obtain that information, and knew what you would do depending on each possible observation, then that was less suspicious as an excuse for hesitating."

You know when in movies they find the correct page in the book after 1 or 2 attempts? Even though it's a big book and they're looking for the proverbial needle? Well that just happened when trying to find the above citation. To find the next I was shunted back to reality and had to use a well worded google search...

"But Father had once told her that the trouble with passing up opportunities was that it was habit-forming. If you told yourself you were waiting for a better opportunity next time, why, next time you'd probably tell yourself the same thing. Father had said that most people spent their whole lives waiting for an opportunity that was good enough, and then they died. Father had said that while seizing opportunities would mean that all sorts of things went wrong, it wasn't nearly as bad as being a hopeless lump. Father had said that after she got into the habit of seizing opportunities, then it was time to start being picky about them. "

Something could definately (I have a bad feeling about this word, why can't I find a spell-checker in this program?) be said about creating one's own opportunities, and about the philosophical standpoint where this theme is related to how much free will we have (the amount of free will you have is proportional to how much you exercise it), but I am kinda hungry.

Newborn Wisdom

A friend asked me

"If you could offer a newborn child only one piece of advice, what would it be?"

And I took it quite seriously, and gave it some thought. (We have to follow the sense of the question – even though we cannot communicate with a newborn, we can give him/her a medallion with an inscription and explain it later.)

"Follow your dreams" was the first saying that hit me. But what kind of advice is that? Sometimes you should follow your dreams, and sometimes not. I have several dreams I am glad that I didn't chase. So it doesn't really say anything. Let us try something else,

"Appreciate what you have", "Don't do unto others that which you do not want done unto you" (the golden rule), "Search for your own happiness, not other peoples unhappiness", "The meaning of life is to be happy and useful". All of these are quite common, and you will hear them several times, from all kinds of people (except the last one from Ghandi – somehow people tend to forget it). But if I could offer some advice, and only one thing, I would want it to be something that most people don't know, and that they don't know that they don't know. And it would also need to carry a lot of information, unlike the "follow your dreams"-quote.

"Give yourself and the world room to fail and be mistaken," is what I ended up with. This originally comes from an understanding of what limits the learning and intelligence of my students when they embark on a university education. They often think that the goal is to be right, that those who give correct answers are the smartest people. So they keep their inquiries inside their sphere of knowledge, they don't ask or answer questions where they might seem stupid, they show the world how much they know, not how much they would like to learn. If someone wins an argument by convincing the other party, that person gains some measure of respect, or as I said, he wins. The feeling of changing your viewpoint (after being convinced) is a crappy feeling of loss. But if you look at the outcome of the dialogue, the "loosing" party learned ten times more than those who won. The looser should be proclaimed the winner.

This doesn't apply only when you loose the argument (you should loose with gratitude), but also when you win an argument. People who are correct and convincing often see themselves as all high and mighty, superior to the other party. If you feel this, and let it shine through (for example via body-language) you destroy much of the potential in future dialogues, including your own potential for learning, and, of course, you diminish the current outcome.

So far we have only looked at what I mean by saying "Give yourself and the world room to be mistaken." But what about the part with "failing"? Why is it important to fail, and to give the world an opportunity to disappoint you? If you always succeed at what you do, or have a high rate of success, it is a sign that you are working entirely within the box. If you only ever stretch your comfort zone a tiny bit, adding just a grain of sand, the probability of failure is small. To think outside the box is to allow for failure, to be creative is to allow for poor results.

If you never let the world disappoint you, you ask too little of it. If you don't want to be denied a job, so you don't even apply for it, you fall into this trap. If you never tell the people around you about your dreams because they might laugh at you instead of helping you, you do not give them the opportunity to disappoint you, and neither do you give them the opportunity of helping you succeed. 

 

Hva skal jeg bli?

Alle må før eller stille seg spørsmålet, 'hva har jeg lyst til å gjøre når jeg er ferdigutdannet?' Nå går det ann å bytte i løpet av livet, ta en bomtur med noe annet, eller ta et par år fri, men det svarer ikke på spørsmålet. Vil man ha en 9-16 jobb med enkle oppgaver for å ha overskudd og energi til det man vil bruke sin fritid på? Eller vil man ha en 8-18 jobb hvor man bruker hele sin makt, og så ikke har så mye igjen til sine fritidsaktiviteter? Hva kommer man til å angre på når man blir gammel, at man ikke arbeidet mer, eller at man ikke hadde mer tid med familien?

Selv skulle jeg egentlig bli musiker – saksofonist. Men en avveining mellom hva jeg hadde lyst til da, hva jeg var god på, og hva det var behov for i arbeidsmarkedet, ble det matematikkstudier. Nå prøver jeg å finne ut hva jeg skal bli.

Heldigvis kan Ghandi hjelpe oss litt med dette problemet. 'Hva er meningen med livet?' -Jo, å være lykkelig og nytting ('Happy and useful'). Hva vil man oppnå? Er det viktigst med egen nysgjerrighet, fleksibilitet, penger, status, nytte for mennesker man kan se, nytte for idealer, nytte for miljøet, kunsten...?

For å finne sine egne ambisjoner, og for å følge dem, kan jeg anbefale The Seven Habits.

For å få økt selvinnsikt foreslår jeg å ta personlighetstester og lese om dem, min favoritt er Myers Briggs Type Indicator (MBTI) (viderearbeid av teoriene til min yndlingspsykolog Carl Jung).

Og for de som er interessert i krysningen mellom matematikk/informatikk/medisin en video om matematikk i medisin.

Velkommen Inn

Besøk nummer 1

Du ringer på. Døren er elegant mørk blå. Den åpnes og innenfor står en herremann med strak rygg og et fast håndtrykk, kledd i strøken silkedress, med den øverste skjorteknappen åpen så han ser akkurat passe uformell ut. I entreen står skoene lina som militære kadetter, og mens han tar i mot ditt ytterplagg kan du ikke unngå å bli litt nervøs over hvor du skal sette skoene.

En kort gang, med en dør tydelig markert 'bad', leder deg inn i stuen, eller leveværelset. Du trekker frem vinen du hadde med til verten, en god 05'årgang fra Burgund. Han tar høflig i mot, men blikket flakker et øyeblikk. Du er den siste tilbords, og unngår såvidt å sette deg da du merker at alle andre står bak sin stol. Ventende studerer du de blankpolerte stolene i massiv mahogney og det enorme glassbordet dekket av en skinnende hvit duk og sølvservise.

Besøk nummer 2

Du ringer på. 'Kom inn, det er åpent' hører du noen rope. Døren sitter litt fast, da hengslene er litt rustne, og en sko faller ut når du endelig får åpnet den. Så kommer han til syne, med forklet på seg og litt mel på kinnet. Øynene lyser opp av glede når han ser deg, og han småløper bort og omfavner deg. 'Hvordan har du det? - spør han. 'Bra' svarer du litt automatisk, men i motsetning til mange andre som stiller dette spørsmålet stopper han opp for å høre på hva du har å si.

Han drar deg videre inn i huset, til stue/kjøkkenet. Et bord står dekket midt i rommet, med to enorme sofaer rundt. 'Sett deg, de andre har ikke kommet enda, vil du ha noe?' Du husker vinen du hadde med og tar den frem, hvorpå han blir veldig begeistret 'Minner meg om den gangen i Burgund,' starter han mens du synker ned i en sofa. 'Den gangen vi ikke klarte å smake forskjell på rød og hvit.' Mens minnene flommer tilbake kommer en sort katt og legger seg i fanget ditt.

De sier at et bilde sier mer enn tusen ord, men så kan jeg ikke tegne da. Moralen får dere finne selv.